Bluesen`s historie 

• Innledning

• Utvikling

• Opprinnelse

• Spirituals

• Seculars

• Worksongs

• Missisippi Delta Blues

• Øst Texas Blues

• Østkyst Piedmont Blues

• Videre utvikling

• Konklusjon

Utvikling av bluesen

Struktur

Det er mange ulike oppfatninger av hva blues egentlig er; en skala struktur, en uren tone, en akkord struktur, en filosofi? Bluesen har en form for afro-amerikansk opprinnelse der en tradisjonell afrikansk melodi har blitt harmonisert med vestlig tonalitet. Med andre ord, vi måtte tilpasse den vårt musikalske system på en eller annen måte. Men problemet var at bluesen ikke ble sunget i samsvar med den europeiske ideen om jevne tempererte toner, men med en mye friere bruk av strekte toner og andre følelsesmessig influerte vokal lyder. Disse strekte tonene er kjent som blue notes eller blåtoner. 

Blåtonene er noe av det som er mest karakteristisk for bluesen. Ifølge den amerikanske musikkforskeren Paul Tanner, er disse tonene resultatet av vestafrikanernes søken etter toner som skulle passe inn, men som de ikke hadde i sin pentatoniske skala. Når de som kopierte musikken da skulle skrive ned musikken, kom de ut med det som blir kalt bluesskalaen, der den tredje, den syvende og noen ganger den femte skalaverdien blir senket en halvt steg. Resultatet er en skala som ligner på mollskalaen. Men blåtonene er ikke riktig mollnoter i en dur kontekst. I praksis kan de dukke opp nesten overalt. Det er mange nyanser av rytmer og melodi i bluesen som det er vanskelig, om ikke umulig, å skrive ned på tradisjonell notasjon. 

De første bluessangerne sang disse blåtonene, mens instrumentene spilte flatt. Senere kom man på å prøve å lage disse blåtonene ved hjelp av instrumentene. På midten av tjuetallet ble det vanlig å spille instrumental blues. Det ble da vanlig å improvisere sangstemmen ved hjelp av instrumenter, noe som medførte utvikling av blåtoner på instrumentene. De instrumentene som egnet seg best var blåse- og strengeinstrumentene. 

De fleste bluesforskere mener at den tidlige bluesen ble bygd opp etter mønster fra engelske ballader, og hadde ofte åtte, ti eller seksten takter. Dagens blues inneholder en bestemt progresjon av harmonier bestående av åtte, tolv eller seksten takter, med tolv takts blues som den mest vanlige. 

Bluesen bruker hovedsaklig tre akkorder; tonika, subdominant og dominant. Den første akkorden, tonika, er en akkord som er bygd på grunntonen i en skala, så hvis vi har en F-dur, vil akkorden være en F. Subdominanten er bygd opp av den fjerde tonen i skalaen, i en F-dur vil det bli akkorden B. Dominanten er en akkord bygd opp av den femte tonen på skalaen, i vårt tilfelle en C. I en tolvtakts blues, som er den mest vanlige, gir dette et såkalt AAB mønster med tre sett à fire takter. Det andre settet er en repetisjon av det første, med en liten variasjon, og så er det siste settet ulikt de to første. Da er sirkelen fullendt og man tar til på nytt. Teksten kan for eksempel se slik ut:

De opphavlige bluesmelodiene er faktisk sangstrofer plassert i en jevn takt og derigjennom gjort om til dansemusikk, begrenset til trelinjers rimte vers på tolv eller seksten takter.6 Sangeren kan enten repetere den samme grunnleggende melodien for hvert vers eller improvisere en ny melodi for å illustrere stemningen i teksten. Bluesrytmen er også veldig fleksibel. Utøverne synger ofte rundt selve rytmen ved å legge trykket på tonen enten litt før eller litt etter rytmeslaget. 

Jazz instrumentalister bruker ofte akkordsystemet til tolvtaktsbluesen som en basis når de improviserer. Mønsteret med tolv eller seksten takter blir repetert mens nye melodier blir improvisert av solistene. Som med barokkens bassocontinuo skaper det repeterte akkordmønsteret en plattform for fri utfoldelse for solistene. 

Til toppen

Opprinnelse

Bluesen dukket først opp som en utpreget musikktype på slutten av 1800-tallet. Spiritouls, worksongs, seculars, field hollers og arhoolies hadde alle sin innflytelse på bluesen. Den tidlige bluesen var en merkelig sammenblanding av ulike afrikanske rytmer og sangteknikker, angloamerikanske melodier og tekstmateriale fra fabler og folkefortellinger, og personlige opplevelser fra plantasjene og fengselsgårdene. Etter borgerkrigen, var de svarte fremdeles slaver av Kong Bomull, og mange måtte kjempe for å brødfø seg og sine som forpaktere av annen manns jord. Bluesen utviklet seg til ulike former for folkemusikk som et direkte resultat av dette. Bluesen sin inntreden kom samtidig med forverringen av de sosiale forholdene for de svarte i sør. 
 

Griotene og den muntlige tradisjonen

Bluesen fulgte den vestafrikanske tradisjonen med griotene. Griotene var selve biblioteket i de ulike stammene. De hadde hele stammens historie og kultur i sitt minne, ofte som sanger, og formidlet disse kunnskapene videre til etterkommerne. 

Afro-amerikanske sangere, som mikset bluesen med gamle sjangre av svart folkemusikk, ble de nye griotene, de sørget for fremdrift av den historiske og kulturelle arven til negrene, også når det ble satt nye ting på dagsorden som politiske diskusjoner og handlinger. 

Disse nye griotene hjalp til med å bringe videre den muntlige tradisjonen. Gjennom sine sanger uttrykte de sin misnøye med sin egen situasjon samtidig som de formidlet et håp om en bedring. 
 
 

Spirituals

Dette er musikken til et ulykkelig folk, til barn av skuffelse, de forteller om død, lidelse og om lengselen etter en bedre verden. Spirituals blir kalt de sørgelige sangene. Ved hjelp av spirituals kunne slavene uttrykke sin misnøye med, og sitt håp om bedring av den undertrykkelsen de opplevde. De brukte ofte bibelske motiv og karakterer, og snakket om frelse og håp, om seier og frihet. Spirituals var en av de viktigste sjangerne i den svarte muntlige tradisjonen. Mange av disse triste sangene inneholdt et lyrisk mønster som minner mye om det mønsteret vi ser i bluesen; ofte AAB, eller AAAB mønster: 

Mange av spiritual-tekstene uttrykte en eller annen form for håp om frihet eller befrielse fra all motgang, vanligvis ved hjelp av Gud. Når slavene oppnådde frihet fra slaveriet, ble de iført et nytt sett med kjettinger i form av raseskille og leilendingsrollen. Etter som tidene endret seg, endret også musikken seg, og bluesen var en av de musikkformene som dukket opp som følge av denne endringen. 
Til toppen

Seculars

Seculars hadde mange hensikter for de svarte før, under og etter borgerkrigen. De glorifiserte ofte handlingene til slavene som trosset sine hvite sjefer, de sang om det å stjele kyllinger uten å bli tatt, ofte rett fremfor nesen På sjefene. De klagde på slavenes status som annenrangs folk og den byrden de måtte bære som slaver; dette var noe de delte med mange av spiritualssangene. Frederick Douglass tok opp denne sangen i sin selvbiografi:

Field Hollers og Arhoolies

"Jeg skal si dere hvor bluesen begynte. Når de arbeidet hardt på bomullsplantasjene og sjefen ikke ville betale for arbeidet, da begynte de å synge: «Ohhh, I'm leavin' he one of these days and it won't be long.» Du skjønner, det som hender dem er det som gir dem bluesen. «You gonna look for me one of these mornings and I'll be gone, ohhh yeah!» 
--Sonny Terry 

Field hollers og arhoolies var musikalske utrop / utbrudd som ble utøvd ute på markene. De uttrykte følelsene til sangeren, og etter hvert vokste de til lange fraser eller hele vers. Det eksisterer nesten ingen opptak av denne musikkformen, så vi må akseptere utsagnene til gamle bluesguruer som Sonny Terry og Son House: 

"Alt jeg kan si er at når jeg var en liten gutt så sang vi alltid ute på markene. Ikke vanlig synging skjønner du, men «hollering». Vi diktet våre egne sanger om ting som skjedde med oss på den tiden, og jeg tror at det var der og da at bluesen begynte. 
--Son House 

Den vokale teknikken deres var veldig spesiell og den la grunnlaget for den tidlige vokale bluesen. 

Worksongs

En annen tradisjon som slavene tok med seg fra Afrika var arbeidssangene eller worksongs. Arbeidssangene ble brukt for å koordinere arbeidet ute på markene og i hjemmene i Afrika, og denne tradisjonen ble opprettholdt i Amerika. Rytmene til sangen reflekterte naturlig nok arbeidsrytmen, og denne rytmen fant veien inn i bluesen. Big Bill Broonzy og Huddie «Leadbelly» Ledbetter spilte begge inn sangen «Take this hammer», og på en av sine album forteller Broonzy hvor denne sangen kommer fra:

"Dette er en av de sangene som en venn av meg skrev på tjuetallet, ...eller han spilte den inn på tjuetallet, men vi hadde sunget denne sangen overalt, lenge før dette. Denne fyren het Huddie Leadbelly....tittelen på denne sangen er «Take this old hammer» 

Tekstens form er den samme som den vi finner hos bluesen, og temaet er det samme som i alle landsens blueslåter: Mannen er blitt lei av å arbeide under usle kår og rømmer. Termen blues er i seg selv ganske interessant. Uttrykket Blue devils ble sett på som et uttrykk for misnøye og rastløshet. Uttrykket er sannsynligvis av engelsk opphav. Det utviklet seg til en term for en sinnsstemning (being blue, having the blues), og det har utviklet seg videre til navnet på musikkstilen.

Regional gjennomføring

Etter den amerikanske borgerkrigen, ble sørstatene tvunget til å oppheve slaveriet, men de fortsatte med plantasjedriften. Plantasjene eksisterte og negrene var fremdeles arbeidskraften, men nå gjennom et system med forpakting. Negrene gav store deler av avlingen til de hvite landeierne for leie av landområdet, verktøy og klær. Ofte endte forpakterne opp med å skylde landeierne mer enn det de maktet å tjene på produksjonen. Etter borgerkrigen var negrene fremdeles inne i et føydalt økonomisk system med Kong Bomull på toppen. For de mange svarte som kom i evig gjeld til de hvite landeierne ble den eneste løsningen å flytte. De fleste negerfamilier flyttet hvert andre eller tredje år for å komme bort fra gjelden. Ideen om personlig bevegelighet er et tema som blir behandlet i mange av bluestekstene. Personlig bevegelighet var ensbetydende med individuell frihet og håp om bedre arbeidsvilkår på de nye stedene man kom til. 

På grunn av deres intense fattigdom, ble disse folkene tvunget til å lage sin egen underholdning, og bluesen var en del av denne.

Til toppen

Mississippi Delta Blues

Gjennomføring

Hjemlandet til delta-bluesen strekte seg fra Vicksburg, Mississippi i sør til Memphis, Tennessee i nord og fra sentrum av Missisippi i øst til Ozark-platået i Arkansas i vest. Dette området var tidligere ubebodd, men i 1840-årene begynte hvite plantasjeeiere å bevege seg inn i deltaet, og de tok slavene sine med seg. Det var gode vekstforhold for bomull i den fruktbare jorda i deltaet og tømmerindustrien skjøt også fart. Etter at slavene var frigitt, fortsatte de svarte med å flytte inn i regionen for å arbeide ved plantasjene, dette fortsatte helt frem til den 1. verdenskrig tok til, da var det ca. fire negre for hver hvit i området. Den tidlige delta-bluesen var nært beslektet med worksongs og field hollers. Arbeidet var hardt og arbeiderne sang blues for at de selv skulle føle seg bedre til sinns, og for at den skulle oppta deres tanker mens arbeidet opptok deres kropp. 

Den første nedskrivingen av en delta-blues tekst ble gjort i 1903 av Charles Peabody, en hvit arkeolog som hadde leid et arbeidslag av negre på et sted i nærheten av Stovall, Mississippi. Peabody skrev ned noen av tekstene som ble sunget, mange av disse ble improvisert der og da. Howard Odum, en folklorist, reiste gjennom delta-området på omtrent samme tid. Mer enn halvparten av de sangene han hørte og skrev ned var blueslåter. 

Bluesen begynte på markene, men når det kom instrumenter til, ble den til en fritidsbeskjeftigelse utøvd på landlige utflukter, i grillselskaper og på lørdagsdanser. Gitaren, munnspillet og noen ganger pianoet begynte å erstatte banjoen og felen som instrument for de svarte utøverne. Bluesen sin rytme var ideell for dans, og musikken var enkel å følge. Turdans ble avleggs og kom i skyggen av pardans og andre danseformer. 

Tradisjonen med lørdagsdans oppstod under slaveriet. Slavene arbeidet seks dager i uken, og den eneste kvelden de hadde disponibel for adspredelse var lørdagskvelden. Mange slaveholdere lot slavene få arrangere danser på plantasjene eller de lot de få delta på arrangement ved nærliggende plantasjer. Etter frigjøringen fortsatte denne tradisjonen. De bluesguruene som lærte seg selv å spille de ulike instrumentene, var de mest nyskapende innen musikken. De sørget for at ny musikk og nye teknikker ble utøvd på tradisjonsrike instrumenter, som for eksempel gitaren. Mange av disse tidlige utøverne begynte med hjemmelagde, enstrengs instrumenter som var lagd ved å feste en stram ståltråd til et hus eller en låve. Den som spilte lagde så et rytmisk mønster ved hjelp av den ene hånden, mens han ved hjelp av den andre hånden drog en glassflaske langs strengen for å endre tonen. Denne slide-teknikken var det lett å overføre til gitaren. 

Slide-teknikken er blitt synonymt med den tidlige delta-bluesen. Gitaristene brukte steiner, flaskehalser eller kniver på strengene. Ved å bruke en slider kunne gitartonene bli tilnærmet lik vokaltonene. Det ga også gitaristen muligheten til å spille rytmen på bass-strengene mens melodien ble spilt på diskant-strengene. 

Delta-bluesen høres ut som om den er rensket helt ned til det mest essensielle. Den er beskjeden i utsmykking, og vokalen er ofte grov og skurrende, som i field hollers. Sangene er generelt seriøse i sin natur. Instrumentene har ofte en kraftfull, drivende rytme som akselererer etter hvert som sangen utvikler seg. 

Kulminasjon

De første blues artistene i delta-området var deltidsmusikere. De arbeidet som hjelpesmenn på bomullsplantasjenene på dagtid, og spilte blues for tips og gratis drinker i selskap, ved utfukter og på danser om kveldene. Ekstrajobbene til disse musikerne holdt båndet mellom bluesen og gårdssamfunnet og dets strabaser, nært sammen. Etter hvert som det økte på med artister, ble det gjort opptak i studio med en del av dem. Noen av disse maktet å selge så mange plater at de skaffet seg et levebrød av musikken alene. 

I tillegg til bomullsplantasjer, hadde delta-området et omfattende og beryktet system for arbeid på demningene. Demningene var selve grunnstenen i forsvaret mot oversvømmelse av elvedalen, og negrene hadde ansvaret for å bygge og vedlikeholde disse. Entreprenører leide inn arbeidskraft, hovedsakelig blant de svarte, og disse arbeiderne bodde på anleggsområdet. Arbeiderne befant seg da i en situasjon som minnte mye om forpakternes. All mat, klær og underholdning ble sørget for av entreprenøren til ublu priser. Ofte endte arbeiderne opp som entreprenørenes gjeldsslaver. Entreprenørene leide inn bluesartister som opptrådte i weekenden. Mange utøvere som senere oppnådde berømmelse utenfor delta-området arbeidet som underholdningsartister for demningsarbeiderne. 

I tjueårene forårsaket de elendige arbeidsforholdene en utflytting fra delta-området. I fortroppen til disse utflytterene stod mange av de beste bluesmusikerne i Mississippi, hvis musikk ofte oppmuntret til utvandring. Henry Sloan, Joe Hicks, Frank Stokes, Furry Lewis, Gus Cannon, Jim Jackson, J.D. Short, Big Joe Williams, og Big Bill Broonzy hadde alle forlatt delta-området og satt nesen nordover i løpet av tjueårene.

Til toppen

Øst Texas Blues

Bomullsbeltet i Texas strekker seg over et område på ca. 450 kvadratkilometer. Det dekker områder i Housten, Austin og Dallas og blir delt av elvene Trinity og Brazos. Slavene ble flyttet inn i dette området under borgerkrigen for å unnvike avtalen om frigjøringen av slavene. Etter borgerkrigen fortsatte plantasjedriften i Texas, i tillegg hadde Texas et beryktet fengselssystem der fangene arbeidet på gårdene. Gjenger av fanger, i hovedsak svarte, ble leid ut til hvite landeiere. Dette systemet hjalp til med å holde liv i arbeidssangene. 

Arbeidssangene har hatt stor innflytelse på bluesen fra øst-Texas, både når det gjelder repertoar og sangmåte. Vokalen er mye luftigere her enn i delta-bluesen, den er mindre rusten. Sangene fra øst-Texas er også friere i sin lyrikk. Gitar eller piano blir ofte spilt rytmisk. Mange av artistene i området spiller et stødig tungt grunnkomp på bass-strengene. Diskantstrengene spiller en kort energisk frase etter hver sangstrofe, denne har en svarende funksjon og er ofte rytmisk fri. 

Gates Thomas var den første som skrev ned en blueslåt i Texas. I 1890 skrev han en sang kalt «Nobody There», denne inneholder et tekstmønster som er svært likt det tradisjonelle AAB mønsteret: 

Etter århundreskiftet skrev Thomas ned tekstene til flere sanger som nå blir sett på som opprinnelige bluesklassikere. 

Texas var delvis isolert fra resten av underholdningsindustrien, så stil og repertoar fikk større mulighet til å bevare sin opprinnelige form i dette området. I 1925 ble Blind Lemmon Jefferson den første selvakkompagnerende folk-blues artist fra de sørlige områdene som gjorde suksess med en komersiell utgivelse, og hans suksess kan man si åpnet døren for alle de som fulgte etter de følgende årene. Jefferson solgte albumet sitt over hele sørstatene. Han var født blind, og såg på bluesen som den eneste utveien til overlevelse for en svart sørstatsmann.

Til toppen

Østkyst Piedmont Blues

Piedmont strekker seg fra Atlanta, Georgia til Richmond, Virginia. Området er innrammet i øst og vest av fjellrekken Appalachain og atlanterhavskysten. Tobakk og bomull var stikkord for de som ville dyrke noe i dette området. Mange bluesartister fra dette området sang om det å arbeide på bomullsplantasjene. Fordi Piedmont var et av de første områdene med fast bosetting og dyrking, hadde nesten all jorden blitt dyrket opp tidlig i dette århundret. Økonomien i området baserte seg på enten bomulls- eller tobakksproduksjon. Denne ensartede dyrkingen førte til utarming av jorden. Avlingene fra dette området var mye dårligere enn de fra de fruktbare områdene i vest. 

På grunn av dårlige avlinger, ble en bevegelse stiftet som skulle sørge for vekst i sør ved hjelp av industrialisering. Hvite bønder, hvis avlinger hadde sviktet, tok jobb i fabrikkene og negrene ble utestengt. Bluesen var en kollektiv reaksjon på den rasismen og undertrykkelsen som negrene opplevde i området. 

Det tok lenger tid før bluesen ble en utpreget folkemusikk i Piedmont enn i resten av sørstatene. En hypotese er at det var den sterke anglikanske folkemusikktradisjonen som holdt bluesen borte. På grunn av det klare raseskillet i området anser man denne hypotesen for å være heller tvilsom. Samuel Charters foreslår en annen årsak. Han tror at den sterke afrikanske folkemusikktradisjonen i området senket utviklingen av bluesen. Denne tradisjonen var vel etablert i det svarte samfunnet, og ville ikke endres. Kraftige rasestrider oppfordret til samhold. 

Når bluesen dukket opp, var den basert på folkemusikktradisjonen. Teknikker som før ble brukt på banjoen, ble overført til gitaren. Piedmont var mye mindre isolert enn delta-området eller Texas, dette på grunn av nærheten med de store folkekonsentrasjonene i nord. Musikere tok tradisjoner fra folkemusikken og smeltet de sammen med andre typer av populær musikk. En av disse nye typene av musikk var ragtime, denne musikkformen satte afrikanske rytmemønstre til europeiske melodier, noe som skapte en helt ny type musikk. Ragtime ble en vesentlig del av Piedmont-bluesen. 

En av bluesen sine utbredelsesmåter var medisinshowene. Mange svarte musikere beskjeftiget seg som underholdningsartister som skulle trekke folk til ulike medisinshow der det ble solgt mirakelmedisiner til folkemassene. Disse showene hjalp til med å spre den nye musikkformen raskere. 

Familiebåndene var også viktige. I områder i sørvestlige Virginia lærte mange musikere av hverandre innad i familien. Familier spilte ofte sammen i band. 

Durham, North Carolina var et av de mest sentrale stedene for tobakksindustrien, og det ble også sentralt for Piedmont-bluesen. Her bygde man tobakksfabrikker og ansatte svarte arbeidere med høyere lønninger enn det de var vant med. Resultatet var at området opplevde en stor tilstrømming av svarte arbeidere som igjen hadde bluesen med seg. Mange musikere arbeidet på fabrikkene om dagen og spilte som gatemusikanter om kvelden. Dette bidro til utviklingen og spredningen av bluesen. Den betydelige bluestradisjonen i området er også årsaken til navnet på Duke University - Blue Devils. 

Piedmont-bluesen er en helt annen form for blues enn delta-bluesen eller bluesen fra Texas. Ragtimestilen former grunnlaget, kombinert med teknikker overført fra banjobruken. Musikerne brukte tommelen til å slå an bassen, mens de spilte melodien ved hjelp av fingerspill (finger-picking), høyere oppe på halsen. 

Det som gjorde Piedmont-bluesen så særegen, var også det som forårsaket dens død. Bluesen begynte å endre stil når den kom til byene. Delta- og Texas-bluesen var enkel å overføre til elektrisk gitar, og bluesen tok riktig av etter dette. Uheldigvis var ikke Piedmont-bluesen like enkel å tilpasse til elektriske instrumenter, ragtime rytmen og fingerspillet låt ikke så bra når det ble brukt forsterkere. Samtidig begynte bluesen å falle inn i et felles nasjonalt mønster. Den amerikanske musiker-organisasjonen AFM forbød kommersielle utgivelser fra august 1942 til september 1943. To av de største plateselskapene, Victor og Columbia, mistet sine fortrinn fordi de nektet å betale avgifter til musikerorganisasjonen AFM. De mindre selskapene som spratt opp for å fylle gapet etter de to store selskapene, fokuserte mer på gospel og rhythm and blues. Urbane sentre ble gjemmestedene for bluesen, og Piedmont bluesen ble helt utelatt. Til slutt forsvant Piedmont bluesen inn i mørket.

Til toppen

Bluesens videre utvikling

Gjennom tretti- og førtiårene ble bluesen spredt nordover sammen med utflyttingen av mange svarte fra sørstatene. Bluesen fikk da innpass i big-band jazzen. Bluesen ble også elektrisk gjennom introduksjonen av den elektriske gitar. I noen byer i nord som Chicago og Detroit ble det i siste del av førtiårene og femtiårene spilt grunnleggende Mississippi Delta blues blant andre av artister som Muddy Waters, Willy Dixon, John Lee Hooker, Howlin' Wolf and Elmore James. Denne bluesen hadde et komp bestående av bass, trommer, piano og i noen tilfeller munnspill og den slo godt an hos det store publikum. På omtrent samme tid begynte T-Bone Walker i Houston og B.B. King i Memphis å eksperimentere med en form for gitarspilling som kombinerte jazzteknikken og bluestonaliteten. 

Tidlig på sekstitallet begynte den urbane bluesartisten å dukke opp blant unge amerikanske og europeiske musikere. Mange av disse bluesbaserte bandene som Paul Butterfield Blues Band, Rolling Stones, Yardbirds, John Mayall's Bluesbreakers, Cream, Canned Heat og Fletwood Mac formidlet bluesen til unge hvite publikummere, noe som de svarte bluesartistene ikke hadde hatt anledning til i USA utenom gjennom de hvites plagiat av svarte «rhythm and blues» sanger. Siden sekstitallet har rocken gjennomgått flere fornyelser med utgangspunkt i bluesen. Noen rockegitarister som f.eks. Eric Clapton, Jimmy Page, Jimi Hendrix og Eddie Van Halen har brukt bluesen som grunnlag for sine særpregede spillemåter. Mens opphavsmennene som John Lee Hooker, B.B. King, Albert Collins og deres arvinger Buddy Guy, Otis Rush m.m. fortsatte med å lage glimrende musikk på tradisjonelt bluesvis. Den siste generasjonen av bluesartister som f.eks. Robert Cray og Stevie Ray Vaughan, har med sine eminente teknikker skapt en eleganse i bluesmusikken og samtidig innvidd en ny generasjon av lyttere til bluesen.

Til toppen

Konklusjon

Et av problemene med henblikk på å definere hva bluesen er, er uenigheten blant autoritetene om hva blues er. Bluesen er hverken en periode innenfor den kronologiske utviklingen av jazzen eller en spesiell stil innenfor jazzen. Noen hevder at bluesen er definert ved bruken av blåtoner, men også innenfor denne retningen spriker det: 

1. Noen mener at tredje, femte og syvende tone blir senket en halvtone i forhold til en durskala (danner en   pentatonisk skala). 

2. Andre mener at det er snakk om mikrotoner. 

3. Atter andre hevder at det er når den tredje, femte eller syvende tonen låter samtidig med de respektive senkete tredje, femte eller syvende toner. 

Ellers er det en del som føler at selve sangformen er det som gjør bluesen. Noen hevder at bluesen er en måte å nærme seg musikk generelt på, en form for filosofi. Enkelte hevder at bluesen er en komplett musikalsk tradisjon bygd på den svarte befolkningens erfaringer i etterkrigstidens sørstater. 

Uansett hva man mener om bluesens tilblivelse så uttrykker den de svartes sterke selv-biografiske natur, deres intense personlige følelser, kaos og ensomhet, virkeliggjort på en slik måte at den erobrer fantasien til moderne musikere og det allmenne publikummet. 

Bluesen steg frem som en protest og som en utvei ut av undertrykkelse. Musikken er veldig personlig både for utøveren og for publikum. Etter hvert som negrene flyttet ut for å finne seg arbeid i mer tolerante fabrikker i nord, tok de bluesen med seg og begynte på den prosessen som gav oss den urbane bluesen, rock 'n roll og rap. 

Bluesen er en av få amerikanske musikkformer som har eksistert i det amerikanske samfunnet helt siden begynnelsen for ca. 100 år siden. Bluesen begynte i sør og beveget seg inn til byene i nord. I dag er det fremdeles bluesen som kommer frem i folks tanker når man snakker om Chicago og St. Louis. Hvert eneste år kommer folk sammen over hele verden for å feire ulike bluesfestivaler, så vi kan trygt si at bluesen lever i beste velgående i dag. 

Til toppen